Jeg trodde jeg var ferdig med å skrive om bussturer, men nei da, jeg var vist ikke det.

Etter to dager i Phnom Penh var det på tide å reise videre, til Kratie 24 mil nord øst for Phnom Penh. En reise som skulle ta 4 timer men tok 5,5. 

Da jeg kom (en time for tidlig, så klart) fikk jeg beskjed om å gå å sette meg, så ville avgangen bli ropt opp. Men etter å ha ventet i førti minutter uten å se verken buss eller andre passasjerer som skulle til Kratie begynte jeg å lure. Så etter å ha spurt person nr.3 får jeg beskjed om at jeg må ta en buss to timer senere, fordi det er så mye trafikk på denne tiden så bussen min er innstilt. 

Men så plutselig blir jeg omtrent dyttet inn i forsetet på en minibuss, avsted bar det mot neste plukk-opp sted med en sjåfør som ikke snakket engelsk. Her ventet det en passasjer til, en lokal som snakket litt engelsk. 

Sjåføren min skalv så fælt på hendene at jeg begynte å lure på om han hadde glemt skjelve medisinen sin eller om han var bakfull. Men etter å fått i seg mat en halvtime senere var han betydelig bedre, lavt blodsukker sikkert da. 

Men for en fart, han brukte begge filene og midten like mye. Det var en fire felts vei, så han var ikke i motgående kjørefelt. 

Når man tror at ting ikke kan bli verre, ja så blir det det. Asfalten tok slutt og det var vaskebrett-vei med støvskyer som tett tåke å han kjørte så grusen sprutet (fortsatt i bortimot hundre kilometer i timen). Om ikke annet, så tok han ingen skumle forbikjøringer.

Den siste timen var det kun et felt hver vei men asfalt, og sjåføren så ut til å sovne fra tid til annen. Jeg hadde ikke bare hjerte i halsen, det prøvde å gjemme seg bak magesekken min. Veldig glad for å være fremme, i morgen venter nye eventyr ❤️