Takk for denne gang

Så var nok en måned i Kambodsja over og jeg har vendt hjem til hverdagen.
Da jeg dro hjem igjen i fjor regnet jeg med at det ble siste gang jeg var der, da det følelsesmessig ble en tøffere opplevelse enn første gangen.

Men slik ble det ikke dengang ei, og jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å reise tilbake for nok en måned på dette flotte prosjektet.  Følelsesmessig ble det ikke lettere, jeg har kommet nærmere innpå mange av barna og de voksne jeg kjenner her. Har derfor også fått enda større innblikk i deres liv og noen tildels sterke historier. Det er mange drømmer og håp blant de jeg møter, håper de alle kan nå sine drømmer og mål.

Det har til tider også vært veldig veldig tøft. Vi mistet en av våre syv år gamle elever forrige uke i en tragisk ulykke på en annleggsplass, det finnes ikke spor av sikring av farlige plasser. Noen av barna og de voksne jeg kjenner er og har vært utsatt for overgrep.  Å dra på besøk i "husene" til noen av barna på prosjektet. Blikkskur med kun de høyst nødvendige ting hengt opp på veggene og klesskap laget av pappesker. Bli kjent med barn som trenger operasjonn for å kunne leve opp og samtidig vite at 1 av 8 barn i følge statistikken dør før fylte fem år.
Det føles makteløst å ikke kunne gjøre nok.

Men jeg har også fått solskinnshistorier, og jeg vært med på å gi barn små øyeblikk av pur glede og lykke. Små barn på strandtur, jublende barn i karnevalparade gjennom Sianoukvilles gater og fått være med på bryllupsfeiringen til en av jentene. Det er godt å se barn som kommer inn på senteret for å kunne sove ett par timer og få i seg mat etter å ha tilbragt natten på stranden, vite at de ihvertfall ett sted føler seg trygge.

De minnene er jeg veldig taknemlig for, å legger de på hjertet.

Grip dagen, ingen vet hva morgendagen bringer.